NON ENIM COITUS MATRIMONIUM FACIT, SED MARITALIS AFFECTIO: Ekteskapslovgivningen i sen romersk og tidlig germansk rett

Abstract

Denne oppgaven søker å analysere forholdet mellom romerretten og lovverkene til de to germanske gruppene visigoter og langobarder, når det særskilt gjelder de deler av lovgivningen som regulerte ekteskapet. Jeg vil prøve å avdekke eventuelle linjer og påvirkningsforhold mellom de romerske og germanske lovene. Ekteskapslovenes fundamentale posisjon gjør det viktig å analysere i hvilken grad det fremtrer en kontinuitet fra klassisk antikk rett til germansk lovgivning i tidlig middelalder. Disse linjene vil bli trukket opp via romerske og germanske lover som regulerte inngåelse av ekteskap. Ekteskapslovgivningen er en viktig del av et hvert samfunns lover fordi ekteskapet er den legaliserte institusjonen for overføring av navn, eiendom og verdier til neste generasjon. For lovgiverne i et førmoderne samfunn ville det derfor være avgjørende å utstede ekteskapslover som overholdt eller formet samfunnets metode for videreføring av disse verdiene. I lovene ble de legale rammene for ekteskap som institusjon presisert, og hva som konstituerte et gyldig ekteskap definert. Familiene i disse samfunnene fant det viktig at arvingene inngikk strategisk gunstige ekteskap, med hensyn til hvilke nettverk, status og økonomiske fordelinger et giftermål medførte. Dette kunne derfor innebære at familiene tok hensyn til slike momenter i form av allianseinteresser, partenes yteevne og inngifte, samtidig som lovgiverne på sin side søkte å regulere familiestrategiene i retning av egne ambisjoner og mulige konkurrerende normer. På denne måten kan ekteskapslovene vise et bilde av hvordan ulike krefter og sosiale lag innen et samfunn ønsket å reprodusere seg selv, og eventuelle spenninger mellom norm og sedvane. I samfunn med en sterk sentralmakt, hevder noen forskere, vil myndighetene søke å regulere ekteskapsmønsteret i samsvar med sine interesser. Imidlertid ville selvfølgelig også familieinstitusjonen eksistere i samfunn uten en sterk sentralmakt, og kanskje spille en vel så sentral rolle der. Et folk trenger ikke ha hatt begreper om samfunnet de var en del av. Men ulike grupperinger kunne samtidig være underlagt en felles lov, noe som kunne bidra til en følelse av samhørighet. I senantikken oppstod det nye germanske kongeriker i kjølvannet av det forvitrende vestlige Romerriket. Germanske folk anvendte eldre romerske strukturer, uten å besitte den romerske organisasjonen. Som reaksjon på kontrasten til den gamle kulturen utstedte de germanske kongene skriftlige lover til sine undersåtter for å legitimere sin egen autoritet, i likhet med romerske keisere. Samtidig fortsatte den romerske lovtradisjonen i det bestående Østriket. For germanerne var romerretten det eneste kjente av skrevne lover. Det kan derfor være fruktbart å prøve å påvise utviklingstrekk innen romerrettens ekteskapslovgivning og granske i hvilken grad germansk rett representerte en selvstendig lovgivning i forhold til denne.