Introduksjonsordningen. Inkludering, ansvarliggjøring og symbolsk vold.

Abstract

Siden 2004 har Introduksjonsordning for nyankomne flyktninger og innvandrere vært obligatorisk i alle norske kommuner. Ordningen er et av myndighetenes virkemidler for integrering av innvandrere. I forbindelse med implementeringen av ordningen er det formulert et verdisyn som søkes etablert fra politisk hold. Dette verdisynet beskrives gjerne med begreper som inkludering, deltakelse, mangfold og ansvarliggjøring. De ansatte på ordningen, koordinatorene, søker derfor å gjennomføre arbeidet med ordningen i tråd med dette verdisynet.

Oppgaven er en diskursiv tilnærming til koordinatorenes fortellinger om deltakerne, eget arbeid og ordningen forøvrig. Oppgaven søker å undersøke hvilke konstruksjoner koordinatorene foretar i sitt arbeid, og om disse konstruksjonene er forenelige med Introduksjonsordningens formål. Dette arbeidet er preget av et sterkt eksplisitt verdisyn, og ettersom arbeidet er lovpålagt, er dette verdigrunnlaget legitimert. Verdisynet er derfor fundert i hegemoniske diskurser.

Gjennom intervjuer med 10 ansatte på Introduksjonsordningen i Oslo, fant jeg ansatte som i stor grad viser idealisme i måten de omtaler sitt arbeid. Deres idealisme er forankret i diskurser som reflekterer ulike verdisyn, og disse verdisynene preges av en moralsk universalisme. Fordi ordningen er legitimert gjennom lovverk, blir denne moralske universalismen et slags doksisk felt. Diskursbegrepet innebærer en sentral maktdimensjon, og således vil koordinatorens maktutøvelse bli belyst gjennom ulike eksempler.

Fordi koordinatorene må veilede flyktningene på ulike områder i livet, blir gjerne flyktningen fremstilt som en uvitende person som veiledes på lik linje med et barn. I kontrast til dette blir koordinatoren en slags allviter som har rett til å fortelle deltakeren hvordan de må leve sitt liv. Koordinatorenes beskrivelser av deltakerne på ordningen gir en rekke motstridende inntrykk. Slik konstrueres innvandrerne som annenrangs borgere. Det viser seg også at ordningen er basert på ulike verdisyn med motstridende formuleringer. Det oppstår eksempelvis et spenningsforhold mellom inkludering og aksept for mangfold, ettersom mangfold innebærer en aksept for et levesett som vurderes som annenrangs etter norske standarder. Inkludering som ideal, forutsetter at flyktningene kan bidra til å definere hvilke hierarkiske inndelinger som finnes i samfunnet, noe flyktningene blir fratatt muligheten til gjennom de konstruksjonene koordinatorene gjør i sine fortellinger.