Naturmangfoldlovens virkninger i kommunene. En gjennomgang av kommunale erfaringer med loven

Abstract

Denne studien skal gi svar på hvilke erfaringer kommunene har gjort seg etter at naturmang-foldloven (NML) trådte i kraft. Rapporten baseres på en internettbasert spørreundersøkelse til kommunene og personlige intervjuer og gruppeintervjuer (i case studiene). To verneområdes-tyrer ble valgt ut for case-studier: (1) Dovre-Sunndalsfjella og (2) Midtre Nordland nasjonal-parkstyre. Saker som er vedtatt av verneområdestyrer, men som er påklaget og avgjort av de-partementet er gjennomgått, og det er her gjort en vurdering av hva beslutningstaker har vekt-lagt i sin avgjørelse. Spørreundersøkelsen En relativt stor andel kommuner (77 %) har inntil en full stilling relatert til naturmangfoldarbeid. De to hyppigst forekommende arbeidsoppgavene i kommunene i dag er ivaretakelse av biolo-gisk mangfold i kommunal planlegging og dispensasjonssaker knyttet til motorferdsel i utmark, henholdsvis 90 % og 73 % av kommunene oppgir disse oppgavene. I alt 70 % av kommunene oppgir at de ikke har egne miljøplaner eller plan for biologisk mangfold og dermed må ivareta arbeidet med naturmangfold gjennom det generelle planarbeidet i kommunen. Det viktigste for kommunene i arealplanleggingen var å legge til rette for videre utvikling av industri og nærings-liv og utbygging av flere boliger. Kommunens ansatte har god oversikt over NML og lovens innhold, NML oppleves ikke som et stort hinder for videre arealplanlegging og – utnyttelse i kommunene. Oppfølging og veiledning av naturmangfoldloven fra sentralt hold oppleves som mangelfull. Kommunene etterlyser bedre oppfølging/veiledning, særlig kursing og veiledning (76 %) og mer skriftlig materiell (37%). I 26 % av kommunene har politikerne fått opplæring i naturmang-foldloven, mens i 20 % av kommunene hadde politikerne fått opplæring om biologisk mangfold. Blant administrativt ansatte hadde 93 % fått opplæring i NML og 79 % har fått opplæring om biologisk mangfold. Hele 87 % av kommunene oppgir at prioriterte arter og trua naturtyper vurderes i areal- og byggesaksbehandling. Kommunene oppgir at de bruker NML i 73 % av alle relevante saker, og vurderer kompetansen i naturmangfold til å være over middels, mens kapasiteten vurderes å være noe under middels. For liten kapasitet, eller kompetanse, kan i noen tilfeller være et (økonomisk) spørsmål om prioritering eller fordeling av ressurser internt. En mulig løsning kan eksempelvis være at kommunene i større grad samarbeider interkommunalt, eller benytter fel-les verktøy for kartfesta informasjon i saksbehandlingen. Økte bevilgninger fra sentralt hold kan også bidra til å øke kapasiteten og kompetansen på naturmangfold blant kommunene. Kartfesta informasjon vurderes å være svært nyttig, men skårer ikke høyt når det gjelder vurde-ring av pålitelighet og detaljeringsnivå. Den store usikkerheten kan muligens skyldes at de som svarte hadde manglende detaljkunnskap om datagrunnlag, eller at kunnskapen om hvilke verk-tøy som finnes og deres bruksområder er for lite kjent. Hele 96 % av kommunene oppgir å ha vernede arealer. Bare 22 % (n=30) av kommunene opp-lyser at de har påtatt seg forvaltningsansvar for verneområder, mens 78 % (n=105) av kommu-nene hadde takket nei. Blant de kommunene som hadde påtatt seg forvaltningsansvar, er det i stor grad kommunene selv som finansierer arbeidet. Blant de 30 kommunene som har påtatt seg et forvaltningsansvar for verneområder, finansierer to av tre dette over eget budsjett (n=20), hvorav 14 kommuner oppgir kommunens budsjett som eneste finansieringskilde, 13 kommuner oppgir tilskudd fra FM eller FK, og 8 kommuner oppgir tilskudd fra DN eller MD. Her er det to forhold å merke seg: (1) Det er et åpenbart behov for mer, bedre og ny informasjon om at kommunene kan få forvaltningsansvar, og (2) at styrka økonomiske ressurser fra staten vil være viktige for både å engasjere kommunene og for å styrke ivaretagelse av verneområdene mer generelt.