Fra årsak til ansvar i sosialpolitikken. Om endringer i den statlige velferdsideologien

Abstract

Hovedoppgaven er en komparativ dokumentstudie av offentlige politiske utredninger fra henholdsvis 1970-tallet og 1990-tallet. De offentlige dokumentene omhandler attføring som sosialt hjelpetiltak. Hovedsiktemålet med oppgaven har vært å vise at det skjedde et perspektivskifte i sosialpolitikken i løpet av dette tidsrommet. Dette perspektiv-skiftet innebærer en endring i hvordan sosiale hjelpebehov forklares og bedømmes. I oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i hvordan to sosiologiske perspektiver og modeller inngår i de politiske dokumentene for å forklare sosiale hjelpebehov. Analysen viser at modellene kan ses som et uttrykk for den statlige velferdsideologien, og forstått som ”sosiologiske forklaringsmodeller” har de endret innhold fra å forklare sosiale hjelpebehov med henvisning til omgivelsesfaktorer på 1970-tallet, til idag å vektlegge individuelle forhold. Det vil si en endring fra "årsaksforklaring" til "ansvarsforklaring" som begrunnelse for sosialpolitiske tiltak. Jeg har forsøkt å vise at en slik endring kan oppfattes som et forsøk på å redusere de voksende overføringene til trygdeytelser. Fokus i oppgaven har vært på det som oppfattes som den statlige velferdsideologiens "avgrensnings-funksjon". I denne tilnærmingen ligger det forutsetninger om at ethvert sosialt hjelpetiltak som ikke skal omfatte hele befolkningen, må ha innebygget mekanismer for å skille de med legitime krav om understøttelse fra de som ikke har et slik krav. Oppgaven vil sannsynliggjøre at forholdet mellom samfunnets verdiskaping og størrelsene på de statlige overføringene har resultert i en statlig "spare-ideologi". Hensynet til verdiskapingen, og derved til opprettholdelsen av arbeids-etikken i samfunnet, har blitt mer synlig idag enn på 1970-tallet. Store overføringer og lav verdiskaping (høy arbeidsledighet), medfører at sosiale hjelpebehov i større grad forklares med henvisning til den enkeltes ansvar.