Folkekirke? : momenter til en ekklesiologi for Den norske kirke

Abstract

Denne oppgaven handler om begrepet folkekirke. Mitt fokus er på Den norske kirke og dens selvforståelse slik vi finner den uttrykt i uttalelsen Den norske kirkes identitet og oppdrag, vedtatt av et enstemmig Kirkemøte i november 2004. I denne uttalelsen redegjøres det for hvordan Dnk oppfatter seg selv, og vi finner blant annet igjen det som i dag av mange kalles for Dnks ”formålsparagraf”: Den norske kirke skal være ”en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.” Oppgaven er en ekklesiologisk analyse av uttalelsen og dens bruk av begrepet folkekirke, da dette begrepet synliggjør en vesentlig side ved Den norske kirke. Oppgaven gir en kort historisk belysning av begrepet folkekirke (kap. 2) for deretter å foreta en analyse av uttalelsens bruk av begrepet (kap. 3). Her sees det med et teologisk og ekklesiologisk blikk på uttalelsen, siden den berører både teologi og ekklesiologi i tilknytning til folkekirkebegrepet. I etterkant av analysen foretas en ekklesiologisk refleksjon omkring begrepet folkekirke i en norsk teologisk kontekst (kap. 4). Å snakke om folkekirke er på mange måter å snakke om teologi og antropologi i samme åndedrag. Å grunngi folkekirken innebærer en utredelse av hva folkekirke er, hvem som omfattes av folkekirkens fellesskap og hvordan folkekirken må være/stå i forhold til samfunnet for å ha mulighet til å utføre sitt oppdrag. Når evangeliet får lyde og tas på alvor til etterfølgelse, skapes folkekirken som det stedet der mennesker kan søke tilflukt, støtte og omsorg i mellommenneskelige relasjoner og i relasjon til Gud. Jesus forkynte Gudsrikets komme for sin samtid. Derfor er det viktig at det på hvert enkelt sted, i hver enkelt menighet samt i Dnks sentrale organer legges til rette for en ivaretakelse av både det horisontale og det vertikale fellesskapet som folkekirken er og bør være. Dette kan ikke gjøres på andre måter enn i dialog mellom kirkens ansatte, mellom kirkens frivillige, kirkens medlemmer og det norske samfunn. Den skjulte kirke må bli synlig gjennom dialog, i bevegelsen mellom åpenbaring og kroppslighet. Den åpne folkekirken ønsker alle velkomne i tro og tjeneste og har øyne for menneskets potensiale til gjennom tro å generere gode gjerninger. Og den åpne folkekirken innser at mennesker som kanskje ikke anser seg selv som kristne, ofte kan være nærmere evangeliet enn mennesker som åpenlyst og høylytt bekjenner seg som ”personlig kristne.” Det som er viktig, er at det hele tiden arbeides med hvordan Dnk forstås som folkekirke, både på teologisk og på allmenn basis. Den norske kirke befinner seg alltid i brytningen mellom det gudløse og det kvalifiserte, mellom skjult åndelighet og synlig kroppslighet. Innerst inne er nok Den norske kirke folkekirke i sitt vesen, med et oppdrag om å være en kirke av folk, for folk, midt iblant folk, med evangeliet i ryggmargen og føttene godt plantet i Skaperverket.