Abstract
Hvert år på den tiden når skreien vender tilbake til Lofoten og lofotfisket starter opp igjen, feires det gudstjeneste i Stamsund under overskriften «kystmesse». Første gang denne gudstjenesten ble holdt var under svært spesielt omstendigheter. Det var lite fisk å finne og folket langs kysten opplevde krise. Den første gudstjenesten var en stor suksess og det var stort oppmøte. Bare ved å analysere den, kan man prøve å forstå kystmessen og om den var en tilfeldig hendelse eller om den var et tiltak kirken kan ta innover seg og lære av for fremtiden. I avhandlingen analyseres den første kystmessen ut fra kontekstuell teologi i forhold til hva det er som gjorde den så aktuell for folket i Lofoten. Kan kirken eventuelt bruke lignende tiltak på andre steder og i andre type kriser som rammer mindre og større samfunn?