Norsk politikk og humanitær (u)sikkerhet. En dokumentanalyse av Norges humanitære strategier

Abstract

I 2020 har Norge satt av nærmere 5,5 milliarder norske kroner for å møte enorme humanitære behov som følger i kjølvannet av vedvarende fattigdom, klimaendringer og væpnede konflikter. Norsk humanitær politikk tuftes på en profil som fredsnasjon og humanitær stormakt, blant annet synliggjort gjennom betydelige humanitære bevilgninger, engasjement i fredsprosesser, samt fokus på å styrke etterlevelsen av internasjonal humanitærrett. Den humanitære innsatsen gjennomføres i samarbeid med norske og internasjonale organisasjoner. Humanitært arbeid vanskeliggjøres imidlertid av at organisasjonene arbeider i områder preget av krise og konflikt, utsettes for direkte angrep og tidvis nektes tilgang til mennesker i nød. Denne masteravhandlingen belyser hvordan norsk politikk omtaler og operasjonaliserer humanitære organisasjoners sikkerhet i væpnet konflikt. Dette gjøres med utgangspunkt i følgende problemstilling: Tar norsk humanitær politikk høyde for sikkerhetsutfordringene humanitære aktører møter i væpnet konflikt? Hvordan kan man forklare et eventuelt avvik mellom politikk og praksis? Problemstillingen belyses gjennom en dokumentanalyse av Norges humanitære strategier, den offentlige utredningen av Norges innsats i Afghanistan, og en gjennomgang av relevant faglitteratur. Det teoretiske rammeverket som legges til grunn i oppgaven er sikkerhetsteori, nærmere bestemt negativt og positivt sikkerhetsperspektiv. Dokumentanalysen tyder på et avvik mellom den norske humanitære politikkens forståelse av humanitær sikkerhet, hvordan faglitteraturen forstår fenomenet, og Norges erfaring fra Afghanistan. Norge fremhever viktigheten av å møte humanitær usikkerhet gjennom å styrke etterlevelse av humanitærretten og at organisasjonene arbeider i tråd med de humanitære prinsippene nøytralitet, uavhengighet, upartiskhet og humanitet. Funnene i denne oppgaven tyder på at denne tilnærmingen ikke er i samsvar med hvordan humanitær sikkerhet ivaretas i praksis. Det argumenteres for at dette kan forstås som et resultat av at norsk humanitær politikk begrenses av et snevert sikkerhetsperspektiv.