Fornorskningens pedagogiske vending

Abstract

Denne masteroppgaven omhandler fornorskningspolitikken i skolen i perioden 1935-1963. Det undersøkes hvordan den pedagogiske vitenskapen og det politiske regimet fra midten av 1930-tallet utformet og planla et omslag i fornorskningspolitikken i den språkblandede skolen. Margrethe Wiigs samiske abc-bok (utgitt 1951) brukes for å synliggjøre sammenhengene mellom vitenskapen og politikken samtidig som viktige styringsdokumenter fra perioden trekkes frem. Sentralt i oppgaven er reformpedagogikkens rolle fra midten av 1930-tallet og formuleringsmakten denne fikk over norsk skole. Samtidig undersøkes det hvordan Kirke- og undervisningsdepartementets vitenskapeliggjøring og endrede politiske og byråkratiske ledelse fikk konsekvenser for den språkblandede skolen. Reorienteringen i Kirke- og undervisningsdepartementet, drevet frem av pedagogisk forskning med politisk støtte, undersøkes for å kunne si noe om det eksisterte et positivt-reformativt arbeid i og for skolen, slik ekspedisjonssjef Einar Boyesen beskrev det i 1958. 1930-tallets reformarbeid ble etter andre verdenskrig gjenopptatt. Komiteen til å utrede samespørsmål og dennes innstilling behandles også i oppgaven og ses på som det endelige resultatet av reformarbeidet fra perioden før andre verdenskrig. Oppgaven søker også å kombinere to posisjoner – pedagogikkens vitenskapshistorie og minoritetshistorie – med mål om å tilføre minoritetshistorien et nytt perspektiv. Det som undersøkes er hvilke aktører, individer, grupperinger og institusjoner, som drev frem et pedagogisk omslag i fornorskningspolitikken i skolen. Videre blir det redegjort for hva det reformative arbeidet bestod i, samt hvilke resultater dette arbeidet fikk for den språkblandede skolen.