Skolens møte med barneverntjenesten

Abstract

Det er skadelig for barn å leve i hjem der de ikke føler seg trygge. Gode oppvekstsvilkår i barndommen gir forutsetninger for et godt liv, mens vold og overgrep påfører barn sår og traumer som preger både barndom og voksenliv (Mevik, Lillevik & Edvardsen, 2016, s. 14). Traumatiske hendelser som vold og overgrep kan virke inn på utviklingsforløpet til barnet og kan forstyrre dette. For eksempel kan søvnforstyrrelser etter et traume virke direkte inn på læringskapasiteten til barnet. Konsentrasjonsvansker er også vanlig etter traumer og kan påvirke skolearbeidet og skoleprestasjoner (Yule & Udwin, 1991 i Øverlien, Hauge & Schultz, 2017, s. 25). Lærere er i daglig kontakt med barn og har ofte nære relasjoner til elevene sine. Lærere har derfor god evne til å fange opp om det er noe som ikke stemmer hos elevene. I denne studien har jeg undersøkt hvordan lærere på barnetrinnet opplever prosessen med å sende bekymringsmelding til barneverntjenesten, og hvordan de opplever møtet og samarbeidet med barneverntjenesten. I denne kvalitative masterstudien har jeg benyttet meg av semistrukturerte livsverdensintervju av fem informanter. Noen av informantene er tidligere lærere, mens andre jobber fortsatt som lærere i dag på barneskole. Datamaterialet ble analysert i kodingsprogrammet NVivo 12 ved hjelp av en tematisk analyse. Studiens funn har blitt drøftet opp mot teori og tidligere forskning. Funnene ble delt opp i tre kategorier med underkategorier. Kategoriene tar for seg lærerens prosess når de blir bekymret for elevers omsorgssituasjon, når det skal sendes bekymringsmelding fra skolen, og videre samarbeid med barneverntjenesten. Studiens funn viser at det å sende bekymringsmelding til barneverntjenesten ofte en lang prosess med mange steg på veien. Stegene i prosessen har jeg delt opp i tre. Disse er: Hva er det jeg ser? Å sende bekymringsmelding og Møtet med barneverntjenesten. Informantene opplever at de har et stort og viktig ansvar i rollen som lærer. De ser på seg selv som personer som kan være med å hjelpe elevene, og de føler et stort behov for å vite hvordan elevene deres har det. Det kommer fram i studien at informantene opplever at ansvaret deres er å finne ut hvordan elevene faktisk har det. De forteller at de observerer tegn og signaler, men poengterer at det det ikke alltid er synlige tegn å se. Tegnene de har sett og legger merke til hos elever er atferdsendring, elever som er triste, klenger, viser større grad av umodenhet. Elever som rett og slett oppfører seg annerledes enn resten av elevene. Andre observasjoner kan handle om diverse oppfølging i hjemmet. Informantene er klar over at det er bekymringsfulle forhold som ikke kan identifiseres gjennom synlige tegn. I disse situasjonene må lærerne snakke med elevene. Funn i studien viser at opplevelsen av møtet med barneverntjenesten er delt, både positivt og negativt. Informantene ser på barneverntjenesten som riktig instans å melde til, og de synes barneverntjenesten gjør en god jobb. På den andre siden synes lærerne at det er utfordrende. Læreren ser på seg selv som en som kan være med å hjelpe eleven, men føler at de ikke får lov, eller kommer i en posisjon der de har mulighet til å hjelpe. Lærere kan være med å begrense skader hos utsatte elever hvis de melder bekymring tidlig, og hvis riktige tiltak blir satt inn fra barneverntjenesten (Drugli, 2008, s. 9). Hvis en lærer melder bekymring på et tidlig stadie og det settes inn tiltak, kan det potensielt være med på å begrense problemutvikling senere i livet til de utsatte elevene.