Den tredje alder: Om alderdommen i et sammenliknende antropologisk perspektiv
Permanent link
https://hdl.handle.net/10037/24099Date
2021-12-17Type
Journal articleTidsskriftartikkel
Peer reviewed
Author
Schackt, Jon RagnvaldAbstract
I dag regnes uttrykket «den tredje alder» gjerne som ensbetydende med pensjonisttilværelsen, selv om forestillingen
om at menneskelivet kan deles inn i tre aldre er svært mye eldre enn pensjonsinstituttet. Denne forestillingen kan
spores til tidlig i menneskeslektas utvikling, da behovet for «reservemødre» nødvendiggjorde sosial integrering av tre
(snarere enn bare to) generasjoner. Denne integreringen samsvarte sannsynligvis med opprinnelsen til hva antropologer har studert som slektskap og la dessuten grunnlaget for utviklingen av menneskelig kultur som et kumulativt
fenomen. Som knutepunkter for sosiale relasjoner og som viktige forvaltere av nedarvet kunnskap har mennesker i
sin tredje alder nytt betydelig respekt og prestisje i de fleste «tradisjonelle» (les: førindustrielle) samfunn. Dette belyses her gjennom etnografi fra tre slike samfunn (baktaman, yukuna og q’eqchi’-maya) som har befunnet seg i periferien av det moderne industrisamfunnet. Det var nemlig i kjølvannet av den industrielle revolusjon, etter hvert som
de fleste mennesker i industrialiserte deler av verden ble lønnsmottakere og med tida pensjonister, at eldre mennesker mistet sin tidligere sentrale posisjon i samfunnet. Deres marginale posisjon og medfølgende følelse av utenforskap i moderne samfunn har følgelig vært gjennomgangstemaer i gerontologiske studier i samfunnsvitenskapene.
Marx’ begrep om fremmedgjøring er vel egnet til å utdype dette forholdet.
Publisher
UniversitetsforlagetCitation
Schackt. Den tredje alder: Om alderdommen i et sammenliknende antropologisk perspektiv. Norsk Antropologisk Tidsskrift. 2021;32(3-4):113-131Metadata
Show full item recordCollections
Copyright 2021 The Author(s)