«Han tar hensyn og jeg utfordrer meg selv, så møtes vi litt på midten» En kvalitativ studie av hvordan autistiske personer opplever og beskriver å være i et parforhold

Abstract

Formålet med denne studien er å undersøke hvordan voksne autister opplever og beskriver det å være i et parforhold. Tidligere har det vært en oppfatning om at autister ikke har ønske om eller evne til å være i parforhold, men nyere forskning viser at dette ikke stemmer. Vi har benyttet et kvalitativt, semistrukturert forskningsintervju basert på fenomenologisk tilnærming.

Resultatene viser at autister kan være i parforhold, og at mange er fornøyde. Samtidig finner vi at autister ofte har begrenset sosial energi, og særskilte behov som det er viktig for dem at blir dekket. I slike forhold er det viktig at partner er villig til å tilpasse seg, og har evne til å ta hensyn til disse behovene. I noen tilfeller kan det oppstå misforståelser fordi den autistiske og nevrotypiske har ulike måter å vise medfølelse på. Den autistiske partneren kan også oppleve at den nevrotypiske ikke forstår dem på et dypere plan. En autismediagnose påvirker i størst grad forholdet i positiv retning, ettersom det gir mulighet til bedre forståelse for seg selv og fra partner, men den kan også misbrukes.

Vi har drøftet hvilke implikasjoner resultatene har for praksis. For det første bør det legges vekt på å kartlegge og imøtekomme autistens behov. Videre bør autister i samarbeid med partner drøfte hvor grensen går mellom bruk og misbruk av diagnosen. Til slutt kan man se på ulike tiltak som bidrar til å skape en bedre balanse i hverdagen, for å adressere den begrensede energien som autistiske personer kan kjenne på. Et slikt tiltak kan for eksempel være en aktivitetsplan. Fremtidig forskning kan med fordel utforske effekten av slike tiltak.