Bosituasjon hos personer med psykisk utviklingshemming: Sammenheng med fysisk helse og helseoppfølging

Abstract

Bakgrunn: I 1991 startet HVPU-reformen som førte til nye botilbud for personer med psykisk utviklingshemming der målet var inkludering i samfunnet og en mest mulig selvstendig bosituasjon. I ettertid har det kommet flere rapporter som tyder på at utviklingen av bosituasjon har gått i retning av at flertallet bor samlokalisert, og mange i store bofellesskap. Material og metode: Masteroppgaven er basert på "North Health in Intellectual Disability" studien som er en tverrsnittstudie gjennomført i 5 norske kommuner. Deltakerne spørres om bosituasjon, og indikatorer for helse og helseoppfølging hentet fra POMONA-15. Data fra de totalt 216 deltakerne analyseres i SPSS med deskriptiv statistikk, kji-kvadratsetning og logistisk regresjon. Resultat: Resultatene viser at 146 (68%) av deltakerne bor i samlokaliserte bosetting, 25 (12%) bor i selvstendig bolig og 43 (20%) bor med familie eller i tilknytning til familie. Blant de som bor i bofellesskap og bokollektiv, bor 45% med flere enn 8 beboere. Det ses statistisk signifikant høyere alder og dårligere kommunikasjonsferdigheter blant de som bor i samlokalisert bosetting i forhold til de som bor selvstendig og med familie. Til tross for høyere alder, dårligere motorisk funksjon og mer alvorlig grad av funksjonshemming i gruppen som bor i samlokalisert bosetting, ses ikke hyppigere oppfølging av fra lege, fysioterapeut eller habiliteringstjeneste. Med hensyn til spesifikke helsetilstander ses ingen statistisk signifikante forskjeller mellom ulike typer bosituasjon. Konklusjon: Utviklingen med økende bruk av samlokalisert bosetting, og særlig større bofellesskap, ses også i denne masteroppgaven. De som bor i samlokalisert bosetting fremstår som en mer ressurskrevende gruppe med tanke på alder, grad av utviklingshemming, motorisk funksjon og kommunikasjon, men det ses ikke økt oppfølging av lege, habiliteringstjeneste eller fysioterapeut.