Egenberedskapens bidrag i totalforsvaret

Abstract

Sammensatte trusler har fått økt oppmerksomhet i nyere tid og noe det norske totalforsvaret må være forberedt på å håndtere. Samtidig har DSB nylig oppdatert og skjerpet rådene om egenberedskap som følge av blant annet sårbarheter i samfunnet og den sikkerhetspolitiske situasjonen vi befinner oss i. Denne studien undersøker hvilken effekt egenberedskap har i møte med sammensatte trusler. Det undersøkes også hvordan egenberedskap kan bidra til å bygge mer resiliente individer, og hvordan det kan styrke totalforsvaret gjennom økt grad av samfunnsresiliens. Studien besvarer følgende problemstilling: Hvordan kan egenberedskap bidra til å styrke det norske totalforsvaret og dens evne til å håndtere sammensatte trusler? Det er benyttet kvalitativ metode og gjennomført en casestudie av det norske totalforsvaret. Datainnsamling er basert på ni semi-strukturerte intervjuer bestående av aktører i totalforsvaret, samt åtte dokumenter som dekker studiens tematikk. Studiens funn viser til at Norge utsettes for en rekke virkemidler som kan inngå i en trusselaktør sin sammensatte virkemiddelbruk, og har potensial til å forårsake alvorlige konsekvenser for individ og samfunn. Videre understrekes det at enkeltindivider har et ansvar i arbeidet med å håndtere disse truslene og utgjør en viktig del av nasjonal sikkerhet. Det er i tillegg identifisert flere punkter som bør forbedres for å i større grad håndtere slike hendelser. Studien konkluderer med at egenberedskap bidrar til økt individuell resiliens som gir befolkningen bedre forutsetninger i møte med sammensatte trusler. Dette på bakgrunn av dens forebyggende og konsekvensreduserende effekt, gjennom tiltak som beredskapslager og kunnskap om å sikre god og pålitelig informasjon. Som følge av egenberedskapstiltakene vil befolkningen under en krise i større grad klare å ta vare på seg selv og de rundt seg, det frigjør ressurser og kapasitet til aktører i totalforsvaret og bidrar til økt grad av ressurser med adaptive kapasiteter. Dette resulterer til en økt grad av samfunnsresiliens der totalforsvaret i større grad evner å vise motstand under et angrep. Disse forholdene medfører en mer effektiv respons og en raskere gjenoppretting av samfunnet, etter å bli utsatt for en aktørs virkemiddelbruk.