Ergoterapeuter i fremtidens primærhelsetjeneste: Hva skal de løse, og for hvem? En analyse av helsepolitiske styringsdokumenter

Abstract

Bakgrunn: Endrede politiske og organisatoriske rammebetingelser aktualiserer spørsmål om omprioriteringer, omorganiseringer, nye arenaer og nytt innhold i den kommunale ergoterapitjenesten. I studien undersøker vi hvordan ergoterapi fremstilles i helsepolitiske styringsdokumenter. Vi utforsker spesifikt hvilke roller ergoterapeuter tilskrives i fremtidens primærhelsetjeneste, og hva kommuneergoterapeuter bes om å løse for hvem. Metode: Studien har et diskursanalytisk design, og vi har valgt ut tre stortingsmeldinger og én NOU (Norges offentlige utredninger), som samlet sett representerer sentrale styringssignaler for fremtidens kommunale helse- og omsorgstjenester. Resultat: Vi finner stor variasjon i måten ergoterapi fremstilles på i styringsdokumentene. Det er i forbindelse med tverrfaglig samhandling, velferdsteknologi og proaktive borgere at ergoterapi særlig nevnes. Videre finner vi at det er innenfor tjenestediskursene proaktive tjenester og aktiv omsorg at ergoterapeutene ses på som en del av løsningen i fremtidens helsetjenester. Konklusjon: Selv om ergoterapi kobles til sentrale politiske virkemidler for fremtidens tjenesteutforming, synes ikke profesjonen å ha fått en endret posisjon eller tydeligere funksjon i de utvalgte stortingsmeldingene. Skal ergoterapi som profesjon inngå som en del av det politiske virkemiddelapparatet, kreves det mer inngående analyser og reelle diskusjoner om rekruttering og dimensjonering av ergoterapi i kommunehelsetjenesten. Det trengs en tydeligere konkretisering av hvordan ergoterapi skal organiseres, hvilke kompetanser som skal utvikles, og hvilke oppgaver som skal prioriteres i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.