Sexisme og rasisme i Kants etikk

Abstract

Den «offisielle» etikken til Kant, slik den presenteres i de etiske hovedverkene fra den kritiske og sen-kritiske perioden, er universalistisk og upartisk. Universalistisk vil si at alle mennesker er inkluderte i det moralske fellesskapet, mens upartisk betyr at etikken gjelder uavhengig av blant annet kjønnsmessige og etniske skillelinjer. I flere førkritiske verk, samt i Antropologiforelesningene, skiller Kant derimot nøye både mellom kjønnene og mellom ulike folkeslag eller «raser». Her ser han i det hele tatt ut til å mene at det bare er menn i den europeiske hvite rasen som er i stand til å utvikle fornuften fullt ut og innse gyldigheten av det rasjonelle moralbudet. Kvinner og de ikke-hvite menneskerasene er derimot kun i stand til ulik grad av begrenset fornuft. Betyr dette at Kants etikk strengt tatt er forbeholdt europeiske menn og at kvinner og ikke-hvite faller utenfor det moralske fellesskapet? Og hvordan lar dette faktum seg eventuelt forene med humanitetsformuleringen av det kategoriske imperativ? I artikkelen drøfter jeg disse spørsmålene og argumenterer for at vi må betrakte Kants etikk ut fra to perspektiver. Det ene, «aktørperspektivet», viser til en ulikhet mellom mennesker, da de ikke har de samme evnene til å utvikle seg til «moralske aktører». Det andre, «verdighetsperspektivet», viser derimot til en likhet mellom mennesker, da alle må betraktes som «personer» som er bærere av samme iboende verdi og verdighet. Denne distinksjonen bidrar til å nyansere forestillingene om Kant som sexist og rasist.