Den siste røyker. Drevet inn i avvik?

Abstract

Tobakksforebyggende politikk i Norge har gjennom de siste 40 årene vært et sterkt fokus fra helsemyndighetenes side. Med innføringen «den nye røykeloven» for drøye ti år siden gikk startskuddet på en intensivering av det forebyggende arbeidet. I løpet av det siste tiåret har en denormaliserende tobakkspolitikk ledet til en halvering av antall røykere. Samtidig endres samfunnets holdninger til røykeren i takt med flere restriksjoner, økte avgifter og avskrekkende massemediekampanjer, noe som får konsekvenser for de som fortsatt røyker. Den siste røyker havner utenfor felleskapet, og må takle en stigmatisering som er blitt en del av hverdagen. Formålet med undersøkelsen er å forsøke å plassere den siste røyker i et sosialt landskap hvor han stadig skyves nærmere avvikssonen. Gjennom dybdeintervjuer får du møte 9 dagligrøykere i forskjellige aldre, og med ulik bakgrunn. Selv om røykerne er ulike, deler de opplevelsen av hvordan det er å være røyker. I løpet av intervjuene gir ulike strategier for å håndtere stigma seg til kjenne. Den siste røyker skjemmes over seg selv og gjemmer seg for at røykeadferden ikke skal oppdages. I et forsøk på å rettferdiggjøre røykeadferden for seg selv og andre, knyttes det en rekke hensyn til røykehandlingen. For å unngå å være til plage og ubehag for andre, trekker den siste røyker seg unna felleskapet, og gjennomgår ulike ritualer for å skjule sjenerende røyklukt. Tross sin innsats lykkes ikke røykeren i å rettferdiggjøre sin røyking, og ender opp med en selvstigmatisering som går utover den siste røykers sosiale selvbilde.