Evaluering av lokalprodusert gresspellet som fôr til rein og effekt av melassetilsetning

Abstract

Kommersiell produksjon av pelletert fôr til drøvtyggere skjer i dag i bulkskala, og bruken av slikt fôr har økt også i reindrifta. Det har samtidig skjedd en stor investering i infrastruktur og utstyr i landbruket i reinbeiteområdene. Sammen med økt tilgjengelighet av lokale pelleteringsverk kan landbruket bidra positivt med produksjon av krisefôr til rein. Dette prosjektet har fokusert på lokalproduksjon av pelletert fôr til rein, som en miljøvennlig, lokalt basert ressurs, med et høyt næringsinnhold og lave produksjonskostnader. Målsetningen med prosjektet var å evaluere lokalprodusert gresspellet (TPR) av tidlig slått, bladrik timotei (Phleum pratense) som fôr til rein (Rangifer tarandus tarandus). Vi ønsket videre å undersøke om tilsetning av lettfordøyelig sukker i form av melasse ville kunne øke inntak og fordøyelighet av dette fôret. Reinsdyrene (n=9, okser, ca 10 mnd gamle), som kom direkte fra vinterbeite, fikk ad libitum tilgang til fôret og var alle oppe på et stabilt gjennomsnittlig fôrinntak etter 10 dager. Dyrene ble deretter inndelt i tre grupper, og gresspelleten tilsatt melasse for å øke innholdet av vannløselige karbohydrater (VK). Gruppe 1 (Kontroll) fikk gresspellet med 11,3 % VK, Gruppe 2 fikk 12,8 % VK (5 % melasse) og Gruppe 3 fikk 13,5 % VK (10 % melasse). Øvrig innhold av næringsstoffer i % av tørrstoff (TS) var tilnærmet lik for de tre gruppene (94,5 % tørrstoff (TS), 6 % aske, 12,5 % råprotein, 23,3 % cellulose, 23,1 % hemicellulose, 5,4 % lignin og 2,4 % eterekstrakt). Det ble gjennomført in vivo fordøyelighetsstudier på metabolismekasser over to 10‐dagers perioder. Etter første in vivo fordøyelighetsforsøk ble det gjort en ”cross over” i diett slik at Gruppe 1 fikk 12,8 % VK (5 % melasse), Gruppe 2. 13,5 % VK (10 % melasse) og Gruppe 3 11,3 % VK (Kontroll). Alle dyrene økte i vekt (4,5‐12,5 kg) gjennom forsøksperioden (68 dager). Det ble ikke funnet signifikante forskjeller i fôrinntak eller in vivo fordøyelighetskoeffisienter som følge av økende innhold av vannløselige karbohydrater i dietten eller mellom de to in vivo fordøyelighetsstudiene. Fôrinntak (TS/kg levendevekt) varierte mellom 19,1 og 33,8 g i første og mellom 22,1 og 35,2 i andre in vivo fordøyelighetsstudium. In vivo TS fordøyelighet av fôret varierte mellom 72,7 og 80,5 % i første in vivo fordøyelighetsstudium og mellom 69,6 og 76,7 % i andre forsøk. In vitro TS fordøyelighet av cellulose (48 timer inkubering i vomsaft) var noe høyere (32,6 %) hos dyr fôret TPR med 11,3 % VK (Kontroll gruppen) enn hos dyr fôret 13,5 % VK (28%). Vom pH i de samme dyrene var henholdsvis 6,59‐6,88 (n=2) og 6,35‐6,81 (n=3). Vektene av de ulike delene av den gastrointestinale trakt var relativt like, og synes ikke å være påvirket av andelen VK i 6 dietten. Resultatene fra dette studiet indikerer at pelletert tidlig høstet timotei egner seg godt som fôr til rein. Tilseting av melasse synes ikke å påvirke fôrinntak, fiberfermentering, palatabilitet og vektutvikling/anatomi. Dette kan skyldes at andelen VK i timoteien benyttet som basis for pelleten var tilstrekkelig i utgangspunktet.