Samarbeid og kontakt mellom hjem og skole : en undersøkelse ved en skole i Troms

Abstract

Temaet for avhandlingen er kontakt og samarbeide mellom hjem og skole. Hensikten med oppgaven er å belyse kontakten mellom hjem og skole basert på læreres og foreldres erfaringer, og hvilke rammebetingelser som er tilstede for denne kontakten. Først gir oppgaven et bilde av statens ideologi, som til dels legger føringer for fordeling av makt mellom skole og foreldre. I en kort gjennomgang av lovverk som omfatter ulike ansvarsområder, slik det er fordelt mellom myndigheter, skole og foreldrene, blir det belyst hvordan myndighetene legger til rette for foreldrenes innflytelse i skolen. Herunder gis et kort utdrag fra tidligere mønsterplan M87 og den generelle delen av læreplanen L97, (R97), som var gjeldende da jeg gjennomførte undersøkelsen i 1994. For å se på utviklingen i forhold til foreldrenes innflytelse på skolen er deler av Opplæringsloven av 1998 inkludert i oppgaven. Myndighetenes intensjoner om hvordan samarbeid og kontakt mellom hjem og skole skal vektlegges er også nedfelt i læreplaner for lærere. Utdrag av disse læreplanene tas derfor med for å belyse hvordan nye lærere læres opp til hvordan de skal prioritere kontakten og samarbeidet mellom hjem og skole. Videre tar oppgaven for seg ulike sider ved skolens oppbygning som samfunnsinstitusjon i forhold til fordeling av makt og innflytelse mellom skole og hjem. Den tar for seg latente maktstrukturer nedfelt i rollemønsteret i samarbeidsrelasjonene mellom hjem og skole. Hjem og skole utgjør selvstendige samfunnssystemer som har til oppgave å ivareta baras oppdragelse og utdannelse. Interaksjonen mellom systemene er basert på at deres oppgaver er rettet mot barnet/eleven. Det innebærer at foreldrene indirekte har innsyn og kontakt med skolen via barnet. Studiet belyser individuelle og strukturelle sider ved relasjonene. Herunder ligger også en analyse av samarbeidsorganene i skolen. En gjennomgang av samarbeidsorganene viser sider ved disse som kanskje hemmer mer enn fremmer foreldrenes synlige engasjement. Oppgaven antyder at samarbeidsorganene fungerer mer som enveis kommunikasjonskanal for skolen/lærerne enn som et organ for foreldreinnflytelse i skolen. Det vil ikke bli gitt entydig svar på om dette fra myndighetens side blir sett som funksjonalitet eller dysfunksjonalitet i samarbeidsorganene. I mange sammenhenger understrekes det fra myndighetenes side at foreldrene er en viktig resurs som skolen må trekkes inn og brukes av skolen. Dette er ikke uttrykt gjennom pålegg eller retningslinjer for skolens faglige virksomhet. Jeg har funnet at myndighetenes ideologi, lovgivning og forskrifter dobbeltkommuniserer hvilke posisjon foreldrene skal ha i skolen. I store trekk har den norske skolen vært sentralstyrt. Myndighetene har bestemt hva skolens innhold skal være, og hvilke grad foreldrene skal ha innflytelse i skolen. Inntrykket er at denne innflytelsen har vært og stort sett er fraværende. Dette inntrykket forsterkes ved at foreldrene i liten grad har hatt mulighet for valg av hvilken skole barna skal gå i. Videre har jeg funnet at skolen har lite rom for foreldredeltakelse i dens daglige virke. Det er ikke avsatt rom til foreldrene i skolens bygningskropp eller i skolen som organisasjon. Dette gjør at de fleste foreldre kun får fragmentert kunnskap om skolens innhold. Dermed kan skolen oppleves som en arena hvor foreldrene føler seg fremmedgjort. De kommer i en situasjon hvor skolens ansatte behersker grunnen, og hvor det ligger en ubalanse i maktfordelingen mellom skole og hjem. Undersøkelsen som danner grunnlaget for denne oppgaven ble gjennomført i 1994, via kvalitative intervjuer av lærere og foreldre til barn i grunnskolen. Studiet belyser hvordan lærere og foreldre oppfatter sitt eget respektive den andre parts ansvar og samarbeide med skolen om barnas skolegang. Her presenteres noen læreres synspunkter på foreldre og på egen praksis i forhold til kontakten mellom hjem og skole. Lærere som fikk sin utdanning for 35 år siden fikk så godt som ingen opplæring i hvordan de skulle trekke foreldrene med i skolens arbeid. Det var ikke tema den gangen. Jeg har funnet at selv om det er kommet nye læreplaner for allmennlærerutdanningen, får heller ikke dagens læreskolestudenter vesentlig opplæring i hvordan de skal ivareta denne delen av jobben sin, og den opplæringen de får er vilkårlig. Uavhengig av lærernes alder og erfaring i læreryrket over tid, følger de omtrent de samme mønstre i forhold til kontakt med foreldrene, og ingen av dem uttrykker ideer om å trekke foreldrene inn i skolen. Det ser ut til å være akseptert at foreldrene skal være passive deltakere på foreldremøtene eller stiller som praktisk tilretteleggere med ansvar for eksempel for kaffekoking og kakebaking. Foreldrene får lite eller ingen relevant informasjon om skolens innhold og har derved ikke reell mulighet for innflytelse på egne barns læringsarbeid faglig og sosialt. Det er ikke lagt til legges til rette for at foreldrene/de foresatte får nødvendige opplysninger for å kunne delta i reelle drøftinger om utviklingen av skolen. Derved er ikke myndighetenes intensjoner for samarbeid mellom hjem og skole gjennomført ved den skolen undersøkelsen er foretatt. Jeg har søkt å finne faktorer som kan medvirke til at læreren kommuniserer bedre med noen foreldre enn med andre. Ut fra mine data kan det se ut til at foreldrenes utdanningsnivå kan være en forklaring i denne sammenheng. Generelt ser det ut til at foreldre med utdanning utover videregående skole, oftere enn andre foreldre, er innforstått med skolens funksjon og forstår skolens mandat. I den grad de har kontakt med skolen opplever de, oftere enn andre foreldre, at deres mening blir tatt hensyn til og følelse av familiaritet, (i motsetning til fremmedgjøring), i forhold til skolen.