Dømt til å betale oppreisningserstatning etter en strafferettslig frifinnende dom. Hvordan kan den fornærmede tilkjennes oppreisningserstatning, når den tiltalte er frifunnet, uten å krenke uskyldspresumsjonen?

Abstract

Tema for oppgaven er uskyldspresumsjonen, jf. EMK art. 6 nr. 2. Nærmere avgrenset er fokuset på hvordan uskyldspresumsjonen kan ivaretas i tilfeller hvor en person er frikjent strafferettslig, men pålegges å betale oppreisningserstatning etter skl. § 3-5. Problemstillingen besvares ved å analysere rettspraksis både fra EMD og fra Høyesterett. Rettspraksisen kan belyse hvordan uskyldspresumsjonen i berørte tilfeller er tolket av EMD og Høyesterett, og hvilke føringer som er lagt av EMD på hvordan uskyldspresumsjonen skal tolkes. I relasjon til problemstillingen er Allen-dommen fra 2013 sentral. Det stilles spørsmålstegn ved om denne dommen har medført endringer i rettstilstanden både hos EMD, og nasjonalt. Oppgaven behandler også forslaget til den nye straffeprosessloven, som ble fremlagt i 2016 av straffeprosesslovkomiteen, hvor blant annet ensrettingsprinsippet ble foreslått. Ensrettingsprinsippet innebærer at en strafferettslig frikjent person ikke skal kunne pålegges å måtte betale erstatning. Ensrettingsprinsippet kan derfor sees på som en alternativ strukturell endring som bedre kan sikre at uskyldspresumsjonen ikke krenkes.