dc.contributor.advisor | Ringholm, Toril M | |
dc.contributor.author | Riddervold, Jul Johan | |
dc.date.accessioned | 2021-08-13T06:10:23Z | |
dc.date.available | 2021-08-13T06:10:23Z | |
dc.date.issued | 2021-05-28 | en |
dc.description.abstract | I 2015 ble 2030-agendaen med 17 bærekraftmål vedtatt av alle FNs medlemsland, mål som skal se miljø, økonomi og sosial utvikling i en sammenheng for å bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Nasjonalt har agendaen blitt fulgt gjennom statlige forventninger og strategier, og en nasjonal plan for å nå bærekraftsmålene skal etter planen publiseres før sommeren 2021. Regjeringen understreker i nasjonale forventinger og strategier at sosial bærekraft skal være et premiss for boligbyggingen. Samtidig pågår det en samfunnsdebatt der det kommer frem at det mangler en klar språklig definisjon og detaljering av strategisk tenkning og gjennomføring av sosial bærekraft i boligsektoren.
Hvorvidt statlige myndigheter skal lykkes i å nå målene om sosial bærekraftig boligutvikling vil avhenge av et godt samspill mellom viktige aktører innenfor offentlig og privat sektor. I denne oppgaven stilles det spørsmål om sosial bærekraft blir institusjonalisert på en enhetlig måte innenfor boligsektoren i Tromsø kommune.
I denne studien er det gjennomført dokumentanalyse og kvalitativ case-studie geografisk avgrenset til Tromsø kommune. Analysen er basert på empiriske data fra intervjuer av sentrale aktører i by- og tettstedsutviklingen i Tromsø. Det er tatt utgangspunkt i Scotts (2014) tre institusjonelle pilarer, den regulative, normative og kulturelt-kognitive. Gjennom dokumentstudiet og intervju undersøker jeg hvordan de tre pilarene i institusjonalisering kom til uttrykk og hvordan de påvirker hverandre i arbeidet med sosial bærekraft i boligutviklingen.
Studien viser at sosial bærekraft har fått en tydeligere posisjon i boligutvikling, og det er mulig å se institusjonell endring knyttet til bruk og omtale. Den regulative pilaren er i ferd med å styrkes nasjonalt, og vises tydelig lokalt blant annet i kommuneplans samfunnsdel og i utbyggingsprogram for Tromsø kommune. De normative forventninger til sosial bærekraft begynner å få et fotfeste hos aktører i boligsektoren og blant allmennheten. Derimot er den kultur-kognitive pilaren mindre fremtredende. Det kan i verste fall bidra til å forsinke institusjonaliseringen av sosial bærekraft innen boligsektoren. Videre viser studiet at det er grunnlag for å hevde at det begynner å utformes en felles sosial forståelse for hva og hvorfor sosial bærekraft er viktig i boligutviklingen. | en_US |
dc.identifier.uri | https://hdl.handle.net/10037/22022 | |
dc.language.iso | nob | en_US |
dc.publisher | UiT Norges arktiske universitet | no |
dc.publisher | UiT The Arctic University of Norway | en |
dc.rights.holder | Copyright 2021 The Author(s) | |
dc.rights.uri | https://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/4.0 | en_US |
dc.rights | Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International (CC BY-NC-SA 4.0) | en_US |
dc.subject.courseID | SPL-3900 | |
dc.subject | VDP::Samfunnsvitenskap: 200::Urbanisme og fysisk planlegging: 230::Bebyggelses‑ og reguleringsplanlegging: 234 | en_US |
dc.subject | VDP::Social science: 200::Urbanism and physical planning: 230::Building and regulation planning: 234 | en_US |
dc.title | Institusjonalisering av sosial bærekraft i boligsektoren | en_US |
dc.type | Mastergradsoppgave | no |
dc.type | Master thesis | en |