Den tredje alder: Om alderdommen i et sammenliknende antropologisk perspektiv

Abstract

I dag regnes uttrykket «den tredje alder» gjerne som ensbetydende med pensjonisttilværelsen, selv om forestillingen om at menneskelivet kan deles inn i tre aldre er svært mye eldre enn pensjonsinstituttet. Denne forestillingen kan spores til tidlig i menneskeslektas utvikling, da behovet for «reservemødre» nødvendiggjorde sosial integrering av tre (snarere enn bare to) generasjoner. Denne integreringen samsvarte sannsynligvis med opprinnelsen til hva antropologer har studert som slektskap og la dessuten grunnlaget for utviklingen av menneskelig kultur som et kumulativt fenomen. Som knutepunkter for sosiale relasjoner og som viktige forvaltere av nedarvet kunnskap har mennesker i sin tredje alder nytt betydelig respekt og prestisje i de fleste «tradisjonelle» (les: førindustrielle) samfunn. Dette belyses her gjennom etnografi fra tre slike samfunn (baktaman, yukuna og q’eqchi’-maya) som har befunnet seg i periferien av det moderne industrisamfunnet. Det var nemlig i kjølvannet av den industrielle revolusjon, etter hvert som de fleste mennesker i industrialiserte deler av verden ble lønnsmottakere og med tida pensjonister, at eldre mennesker mistet sin tidligere sentrale posisjon i samfunnet. Deres marginale posisjon og medfølgende følelse av utenforskap i moderne samfunn har følgelig vært gjennomgangstemaer i gerontologiske studier i samfunnsvitenskapene. Marx’ begrep om fremmedgjøring er vel egnet til å utdype dette forholdet.