Transnasjonal mobilisering av væpnede motstand: Hvordan bruker Iran ideologien velayat-e faqih i mobiliseringen av militser i Irak?

Abstract

Den islamske republikken i Iran har siden revolusjonen i 1979 mobilisert militser i regionen. Disse militsene blir sett på som del av Irans asymmetriske krigførings evne. Denne typen mobiliseringer har skapt bekymringer hos både arabiske og vestlige land. Formålet med denne oppgaven er derfor å besvare forskningsspørsmålet om: Hvordan bruker Iran ideologien velayat-e faqih i mobiliseringen av militser i Irak? For å besvare spørsmålet har jeg valgt å undersøke mobiliseringen av tre analyseenheter som har innflytelse på Iraks politikk: Supreme Council for Islamic Revolution in Iraq, Asa’ib Ahl al-Haq og Kata’ib Hezbollah. Alle tre analyseenhetene blir betraktet som del av Irans transnasjonale væpnede motstand. Gjennom disse militsene har Iran i det skjulte eller indirekte, kunnet utøve sin politiske og religiøse innflytelse i Irak. For å innhente data som kan besvare studiets forskningsspørsmål, har jeg brukt en kvalitativ forskningsmetode i form av casestudie med prosessporing. Dataene i casestudie er innhentet fra sekundære kilder som tilgjengelige akademiske og journalistiske kilder. De akademiske og journalistiske kildene danner grunnlaget for analysen i oppgaven. Funnene i studiet tyder på at igjennom mobiliseringsprosessene til Supreme Council for Islamic Revolution in Iraq, Asa’ib Ahl al-Haq og Kata’ib Hezbollah øker Iran sin regionale innflytelse, og befester ideologien velayat-e faqih. Sjiismen er viktig for Iran, men ikke i like stor grad som ideologien velayat-e faqih er for landets styringsmakter. Irans evne til å bygge nære relasjoner til enkeltpersoner viser seg å være svært effektivt. Post 2003 og med USA sin okkupasjon av Irak, har Irans antiamerikanske holdning vært en effektiv metode for å mobilisere ytterliggående sjiamilitser eller å danne nye grupper i Irak som støtter opp under velayat-e faqih.