Kvensk kulturarv og museumsformidling. Strategier, spenninger og betydninger

Abstract

Denne avhandlingen undersøker formidling av kvensk kulturarv ved Vadsø museum – Ruija kvenmuseum. Gjennom tre analyser tar jeg leseren med inn i museets arbeid, med intensjon om å få frem prosesser som museet, ansatte og brukere står i, når kulturarv som særlig knyttes til den nasjonale minoriteten skal formidles. Museumsformidling er operasjonalisert som et samspill mellom museets representant(er) i en gitt formidlingssituasjon og museets brukere, der det er noe som kommuniseres mellom partene. I et slikt perspektiv ligger det en forståelse av formidling er en dynamisk aktivitet som hele tiden utformes i dialog med omgivelsene der aktivitetene tar form. Formidling er noe som gjøres og skapes, med betydning for hvordan museers arbeid med nasjonale minoriteter og kulturarv kan forstås som sosialt skapende handlinger. Dette doktorgradsarbeidet er et bidrag til en museumsfaglig debatt om hvordan nasjonale minoriteter formidles, samt et innspill til diskusjon om hvilken betydning kulturarv spiller i formidlingsprosessene og vice versa. Hovedfunn fra avhandlingen viser hvordan museets formidlingsaktiviteter bidrar til å aktualisere, gjenreise, videreformidle og/eller forstyrre kunnskapsprosesser om kulturarv som har vært gjemt eller glemt som følge av statens systematiske fornorskningspolitikk rettet mot kvener. Jeg argumenterer for at museumsformidling og kulturarvsprosesser spiller en sentral rolle i det pågående arbeidet med å ta tilbake og synliggjøre kvenske kulturuttrykk, samtidig som jeg problematiserer hvordan museet forholder seg til kulturpolitiske forventinger og føringer som i liten grad er utformet for å ivareta nasjonale minoriteter. Særlig trekker jeg frem hvordan museets samarbeid med eksterne aktører er en strategi som både muliggjør og begrenser kveners medvirkning i egne kulturarvsprosesser. Avhandlingen viser også hvordan museets formidling setter i spill en rekke spenningsforhold når flere krav, forventninger og føringer møtes. Museumsformidling er ikke en nøytral aktivitet, og det å skape rom for kulturarv knyttet til kvener betyr noe.

This thesis examines how Kven cultural heritage is mediated at Vadsø museum – Ruija Kvenmuseum. Through three analyses, I give the reader an insight into the processes that the museum, the employees, and the users are involved in when communicating cultural heritage specifically linked to the national minority. Museum mediation is operationalized as an interaction between the museum's representative(s) and the users of the museums in any given communication situation, where something is communicated between the parties. Given that perspective, there is an understanding that mediation is a dynamic activity that is continuously shaped through interaction with the surroundings where the activities take place. Mediation is something that is done and created. It affects how work done by and in museums, with national minorities and cultural heritage, can be understood as social creative processes. This doctoral work is a contribution to a museum-related debate on how national minorities are meditated. It is also a topic for a discussion on the meaning of cultural heritage in the mediation processes and vice versa. My main findings show how the museum's mediation activities affect knowledge processes regarding cultural heritage, specifically a cultural heritage that has been hidden or forgotten as a result of the systematic Norwegianization policy aimed at Kvens. The mediation activities actualize, resurrect, pass on and/or disrupt these processes. I argue that museum mediation and cultural heritage processes play a central role in the ongoing work to reclaim and make Kven cultural expressions visible. At the same time, I question how the museum responds to expectations in cultural policy, and guidelines that are only to a small extent designed to empower national minorities. I highlight how the museum’s collaboration with external contributors is a strategy that both enables and limits the participation of Kvens in their own cultural heritage processes. The thesis also shows how the museum's meditation brings into play a series of tensions when demands, expectations and guidelines meet. Museum dissemination is not a neutral activity, and creating space for Kven cultural heritage means something.