Abstract
Masteroppgaven tar for seg problematikken med anvendelse av diagnoser og diagnosenære vilkår i lovtekst i lys
av menneskerettslige forpliktelser. Lovteksten som problematiseres er tvangshjemler i
helselovgivningen. I denne sammenhengen er det to menneskerettslige idealer som er
sentrale: kravet om presise hjemler som står i fokus etter EMK, og ikke-diskriminering som
står i fokus hos CRPD. Problemstillingen vurderes fra et ikke-diskrimineringsperspektiv og
fra et presisjonskravperspektiv. Til sist vurderes problematikken ut fra en helhetsvurdering
hvor begge idealer spiller inn. Overordnet gjelder derfor oppgaven rammene for
lovgivningsadgangen når det kommer til diagnosenære kriterier i lovtekst.