Foreldres erfaringer med bruk av videokonsultasjon med barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk under Covid-19-pandemien

Abstract

Pårørende er en lite studert gruppe i forbindelse med bruk av videokonsultasjoner. Denne studien undersøker foreldre til brukere av barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk (BUP) sine erfaringer med bruk av videokonsultasjoner med BUP under Covid-19-pandemien. Følgende problemstilling ble undersøkt: Hvordan opplevde pårørende til barn og unge i BUP å benytte videokonsultasjoner til behandling og oppfølging under Covid-19-pandemien? Dette er en kvalitativ studie som bygger på 7 semi-strukturerte individuelle intervjuer av foreldre til barn som mottar behandling i BUP. Foreldrene har svart på spørsmål som for eksempel hvordan det opplevdes å sitte hjemme under konsultasjonen, om de oppfattet videokonsultasjoner som en egnet kommunikasjonsform og hvordan det var å kommunisere via skjermen. Jeg har gjennomført en tematisk analyse av intervjuene med utgangspunkt i en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. Analysen ga fire hovedtemaer: «møtetyper» omhandlet at videokonsultasjon var bedre egnet til noen møtetyper enn andre. «Organisering av hverdagen» viste at videokonsultasjoner ga fleksibilitet i gjennomføringen av møter med BUP, som for eksempel redusert tidsbruk siden de ikke måtte reise til- og fra BUP. Samtidig var det noen utfordringer med det å gjennomføre videomøter hjemme under konsultasjonene. For eksempel var det forstyrrende at barna deres var hjemme under konsultasjonene. Smitteverntiltakene under Covid-19-pandemien kan ha forsterket denne opplevelsen. «Visuell kommunikasjon» handlet om at informantene opplevde det som nyttig å kunne se behandler og selv bli sett under konsultasjonene. Samtidig førte muligheten til å se sin egen bakgrunn til forstyrrelser der informantene ble trukket ut av videokonsultasjonen og inn i hjemslige plikter. Det siste temaet, «Relasjoner» omhandlet informantenes formening om at tidligere etablert relasjon til behandler gjennom fysiske møter var avgjørende for gjennomføring av møter over video. Totalt sett erfarte foreldrene at videkonsultasjon fungerte godt, men at det var avhengig av noen viktige forutsetninger. For å belyse disse funnene benyttes Goffmans dramaturgiske selvpresentasjon og domestiseringsperspektivet med utgangspunkt i Sørensen som bygger på Akrichs betegnelse av «skript» og Silverstones forståelse av «husholdningens moralske økonomi». Mens Goffmans perspektiv belyser den sosiale situasjonen mellom foreldre og behandler i BUP retter domestiseringsperspektivet fokuset på møtet mellom foreldrene og teknologiske artefakter.