dc.description.abstract | Lærebøker kan påstås å representere samfunnets offisielle minne, og oppgaven blir å undersøke hvordan omtalen av kollaboratører har endret seg over tid. Dette gjøres ved å analysere åtte lærebøker utgitt mellom 1984 og 2021, ved hjelp av representasjonsanalyse. Kollaboratørene, nordmenn som samarbeidet med tyskerne under krigen, ble lenge ignorert og tilsidesatt, mens den nasjonale historiefortellingen fokuserte på heltemot og motstand. Med tiden vokste det frem en faghistorisk generasjon som ville belyse alle sider ved krigen, revisjonistene, og fra og med 1970-tallet kan en indentifisere et historiefag i endring i forskningen på okkupasjonen. Fra okkupasjonsfortellinger formidlet i «svart/hvitt», til fremstillinger formidlet i «gråtoner» om perioden. Fra og med 1980-tallet ble flere «nyere» perspektiver om krigen gradvis allmenngjort og legitimert. På den andre siden skjedde ikke dette uten en viss faglig konflikt. Den historiefaglige diskursen kan deles grovt inn i to, de som ville bevare den tradisjonelle «grunnfortellingen» om krigen, og de som ville øke mangfoldet i historien. Disputten kan sies å pågå fortsatt, og har skapt endringer på veien. I denne analysen er det spesielt fire tematiske punkter i fortellingen om kollaboratørene som oppgaven skal fordype seg i: Administrasjonsrådet, NS-medlemmene, tyskerarbeiderne og rettsoppgjøret. Forskerfunnene viser at en kan se endringer i disse punktene, både i form av større tekstlig omfang og et mer nyansert og forsonende språk. Videre viser funnene at forfattere bak okkupasjonshistorien i lærebøkene er sentrale for hvordan fortellingen fremstiller kollaborasjon, og at deres personlige synsvinkel i okkupasjonsdiskursen gjennomgående gjenspeiles i lærebok-kapitlene. Avslutningsvis er det tydelig at det eksister en parallell med en viss forsinkelse, mellom hva som fremstilles om okkupasjonen i historiefaglig forskning, og hva som senere blir utgitt i lærebøkene om perioden. | en_US |