Hjelpetiltak i barnevernet: Vurdering og individuell tilpasning

Abstract

Denne oppgaven er en kvalitativ undersøkelse om hvordan saksbehandlere i barneverntjenesten erfarer prosessen med utvikling av individuelt tilpassede hjelpetiltak til barn. Oppgaven vil vise til tidligere forskning på feltet samt empirisk data fra denne undersøkelsen. Undersøkelsen har en fenomenologisk hermeneutisk vitenskapelig posisjonering og består av intervjuer som er analysert med en temaanalyse for å belyse oppgavens empiriske data. Det er i alt fem informanter som deltok i undersøkelsen der alle var barnevernansatte med saksbehandler ansvar som jobbet med hjelpetiltak.

Hovedfunnene i denne oppgaven viser at det fortsatt krever noe forbedring innenfor utvikling av hjelpetiltak. Barnevernreformen som hadde til hensikt å bidra til forbedring i barnevernets tjenesteutøvelse har fortsatt noen av de samme utfordringene som ble påpekt før den nye barnevernloven tredde i kraft. Saksbehandlerne erfarer at det er utfordrende å få til et tilfredsstillende tverrfaglig samarbeid og mangel på en helhetlig tilnærming til familien er en av utfordringene som setter stopper for individuelle tilpasning av hjelpetiltak i barnevernet. Videre ser vi at barn i mindre grad får medvirke i foreldrestyrte tiltak og at relasjon og tillit er avgjørende for å fange behovene til barnet og familien.

Nøkkelord: Barnevern, Hjelpetiltak, Medvirkning, Tverrfaglig samarbeid, Lipsky’s teori om bakkebyråkratene, Relasjonskompetanse og Hverdagslivsperspektiv.