Abstract
I tvister mellom en næringsdrivende og en forbruker er det sentrale problemet ofte om en vare er mangelfull eller ikke. Ved flere av disse sakene blir et av hovedspørsmålene om mangelen var til stede ved kjøpsinngåelsen, eller om den er et resultat av forbrukerens egne uaktsomhet. I slike tilfeller kan det være vanskelig å peke på hvem som skal bevise hvorvidt mangelen forelå ved risikoens overgang og hva som skal vektlegges ved en slik vurdering. Det er her formodningsregelen kommer til virke.