Skolens ansvar for ivaretakelsen av elevenes psykiske helse: en diskursanalyse.

Abstract

Covid-19-pandemien og den påfølgende lærerstreiken i 2022 skapte en stor debatt om skolens ressurser, elevers psykiske helse og skolens samfunnsmandat. Samfunnets forventninger til skolens ansvar overfor elevenes psykiske helse var et stort tema i aviser og i media. Ved å lese rammeplaner, Overordnet del av læreplanen og NOU-er knyttet til Fagfornyelsen, finner jeg vage forklaringer på hva skolens ansvar overfor elevenes psykiske helse er. Dette har ført til en kvalitativ undersøkelse av samfunnets forventninger til utdanningssystemets ansvar, med diskursanalyse som metode. Tilnærmingen til tolkningsarbeidet er hermeneutisk. Som teoretisk forankring bruker jeg John Goodlads læreplanteori. Forarbeidet til diskursanalysen fører til avgrensninger av to diskurser; forskerdiskursen og mediediskursen. Forskerdiskursen består av Datasettet til Ungdata-undersøkelsen i Tromsø 2021, samt kommunerapporten fra samme undersøkelse. Mediediskursen består av et utvalg medieuttalelser fra samfunnsdeltakere knyttet i større eller mindre grad til skolen. Medieuttalelsene er hentet fra avisa Verdens Gang og iTromsø. Som bakgrunnskunnskap om psykisk helse og hvordan det arbeides med i skolen, har jeg gjort en gjennomgang av forskningslitteratur som omhandler begrepene «psykisk helse», «psykisk uhelse», «livsmestring». I tillegg har jeg gjennomgått forskning om psykisk helse i puberteten. Dette for å best kunne tolke debatten vedrørende psykisk helse i skolesammenheng. Jeg har valgt å fokusere på ungdomsskoleelever (8.-10. trinn). Resultatene av diskursanalysen viser at det ikke er sammenheng mellom de forventningene som stilles til lærere og skolen. Andre diskursanalytiske funn er at politikere har makten i mediediskursen, mens forskere har definisjonsmakt i forskerdiskursen. I tillegg er elevenes posisjon i begge diskursene (forskerdiskursen og mediediskursen) «svak». Foreldre, eksperter innenfor arbeid med psykisk helse, politikere og forskere er tilsynelatende mer bekymret for elevenes psykiske helse, enn elevene er selv. Avhandlingens resultater og refleksjoner viser til at de forventningene som forekommer fra ulike aktører, ikke samsvarer med det lærere kan oppnå i praksis i klasserommet. Utdanningssystemets ansvar overfor elevenes psykiske helse er stort, og det foreligger forventninger om at ansvaret utøves på en god måte. Forebyggende arbeid er svært viktig for sårbar ungdom, og skolens mangel på ressurser kan i verste fall bidra til at ungdommer strever i sitt voksne liv. Et bedre rustet utdanningssystem kan bidra til sterke ungdommer som mestrer overgangen til voksenlivet.