Systematisk oppfølging av postoperative smerter til barn - En litteraturstudie med systematisk tilnærming

Abstract

Bakgrunn: Smerter kommer av en vevsødeleggelse etter en skade eller kirurgisk inngrep. Myter og misforståelser om smertebehandling til barn samt negative holdninger og manglende kunnskap om smertekartleggingsverktøy er årsaker til at smerter ikke blir fulgt opp optimalt. Tidligere erfaringer med smerte og foreldres holdninger påvirker også barns smerteopplevelse.

Hensikt og problemstilling: Hensikten med studien var å undersøke hvilke faktorer som påvirker en systematisk smerteoppfølging hos barn postoperativt. Oppgavens problemstilling er: «Hvilke faktorer påvirker systematisk smerteoppfølging i den postoperative sykepleien hos barn?

Metode: Metoden som er brukt er en litteraturstudie med systematisk tilnærming. Til sammen ble det inkludert åtte artikler i min studie, seks kvalitative og to tverrsnittstudier. En tematisk analyse ble brukt for å identifisere temaer.

Funn: Tre hovedtemaer ble identifisert: 1. Faktorer som har en direkte påvirkning på smertebehandlingen, 2. Kommunikasjon og informasjon og 3. Foreldreinvolvering. Smertekartleggingsverktøy og fysiologiske indikatorer ble lite brukt i kartleggingen av smerter, da barnets atferd blir ansett som en av de viktigste indikasjonene på om et barn opplever smerter eller ikke. Kommunikasjon til barn er krevende, men både barn og foreldre bør inkluderes i samtaler og få lik informasjon. Språkbarrierer påvirket smertebehandlingen negativt. God relasjon mellom sykepleier og barnet var positivt og trygt for barnet og gjorde smertevurderingen lettere. Foreldre ga positiv respons på å bli inkludert i beslutninger om behandlingen til barnet. Kulturforskjeller gjorde foreldreinvolveringen utforende, da det lett oppstod misforståelser.

Konklusjon: Foreldres involvering i behandlingen er en viktig ressurs, men ikke alle foreldre mestrer det. Sykepleierne må derfor veilede dem for å styrke dem i foreldrerollen. Sykepleierne må også ha kunnskap om smerter til å gjøre egne vurderinger. Bruk av kartleggingsverktøy, observasjon av barnets atferd, fysiologiske parametere og sikre et godt samarbeid med foreldre, vil øke kvaliteten på smertebehandlingen. Gode kommunikasjonsferdigheter med barnet er viktig for å styrke relasjonen og for å skape tillit og trygghet mellom sykepleier, barnet og familien.

Background: Pain comes from tissue damage after an injury or surgical procedure. Myths and misunderstandings about pain treatment for children as well as negative attitudes and a lack of knowledge about pain tools are reasons why pain is not followed up optimally. Previous experiences to pain and parent’s attitudes also affect children`s pain experience.

Aim and research question: The aim of this study was to explore which factors affects a systematic pain follow-up in children postoperatively. The research question is: “Which factors affects systematic pain follow-up in postoperative nursing in children?”

Method: The method used in this study is a literature study with a systematic approach. In total, eight articles were included in my study, six qualitative and to cross-sectional studies. A thematic analysis was used to identify themes.

Findings: Three main themes were identified: 1. Factors that have a direct impact on pain management, 2. Communication and information and 3. Parental involvement. Pain tools and physiological indicators were barely used in the pain assessment, as the child's behavior is considered one of the most important indications of whether a child experiences pain or not. Communication with children is difficult, but both children and parents should be included in conversations and receive the same information. Language barriers had a negative effect on the pain management. A good relationship between the nurse and the child was positive and safe for the child and made the pain assessment easier. Parents gave a positive response to being included in decisions about the child's treatment. Cultural differences made parental involvement difficult, as misunderstandings often arise.

Conclusion: Parents' involvement in the treatment is an important resource, but not all parents manage it. The nurses must therefore guide them to strengthen them in their parenting role. The nurses must also have the knowledge about pain to make their own assessments. Use of pain tools, observation of the child's behavior, physiological indicators and ensuring a good cooperation with the parents will increase the quality of pain management. Good communication skills with the child are important to strengthen the relationship and to create trust and security between the nurse, the child and the family