Forente beskyttere? Studie av intervensjonen i Libya i 2011

Abstract

I mars 2011 vedtok FN en flyforbudssone over Libya for å opprette våpenhvile og å beskytte sivile. Foranledningen for vedtaket var et opprør som på kort tid hadde eskalert til borgerkrig mellom landets de facto diktator Muammar Gaddafi på den ene siden, og en opposisjon representert av et selvoppnevnt nasjonalt overgangsråd på den andre. En utbredt frykt i FN var at Gaddafi ville begå omfattende drap på sivile dersom man ikke intervenerte. Flyforbudssonen ble håndhevet av NATO, som tolket FN-vedtaket som en fullmakt til å angripe Gaddafi-regimets styrker fra luften, og å bistå opposisjonen i ta makten i Libya. I ettertid mottok NATO-land kritikk for å ha brutt FNs mandat. Til NATOs forsvar ble det hevdet at FN-mandatets overordnede formål om å beskytte sivile rettferdiggjorde NATOs strategi. For å forklare avviket mellom FNs vedtak og NATOs aksjon, samt å bedømme hvorvidt aksjonen var innenfor rammene av FNs mandat, har jeg stilt hypoteser som tar utgangspunkt i teorier om internasjonale relasjoner, og prosessteori. Datagrunnlaget har vært offentlig tilgjengelige granskingsrapporter og journalistiske vitnesbyrd. I tråd med funnene ser det ut til at en våpenhvile på flere tidspunkt i borgerkrigen ville latt seg gjøre å opprette for NATO, men at ulike prosessrelaterte fenomener sammenfalt på en måte som i praksis utelukket dette. FN og NATOs tilbøyelighet til å ville støtte én part, og politikeres hensyn til prestisje, ønske om å minimere statlige utgifter, samt mulige motvilje til å problematisere sine egne standpunkt, angis i oppgaven som mulige forklaringene på NATOs valg av strategi i Libya. Fordi det ikke ser ut til å foreligge rimelige antakelser til grunn for NATOs valg om ikke å forsøke å opprette våpenhvile, argumenterer jeg i oppgaven for at NATO-aksjonen var i strid med FN mandatets krav om å beskytte sivile med alle midler.