Se i nåde til meg - syndige menneske : om syndsbekjennelsens plass i liturgien

Abstract

”Syndsbekjennelsen skal ut av gudstjenesten.” Det er et av forslagene fra arbeidet med liturgireform i Den norske kirke. I 2010 skal en gudstjenesteliturgi være ferdig. Kirkens liturgi knytter dagens kirke tilbake til oldkirken ved at flere av leddene har sin opprinnelse der og oppleves som umistelige for kirken. På den andre siden anses det som viktig at liturgien kommuniserer med samtidens mennesker. På den måten står kirkens liturgi alltid i spenningsfeltet mellom tradisjon og fornying. Oppgaven belyser syndsbekjennelsen fra flere sider. Første del har en historisk innfallsvinkel og setter syndsbekjennelsen inn i en liturgihistorisk sammenheng – tilbake til oldkirken, men mest i forhold til utviklingen i Norge fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Dernest tar første del for seg bakgrunnen for og prosessen rundt den pågående liturgireformen, der syndsbekjennelsen er et av de mer omdiskuterte elementene. Det kommer fram at dagens debatt rundt syndsbekjennelsen ofte dreier seg om hva som fungerer liturgisk i forhold til det moderne – eller kanskje det postmoderne – mennesket. I oppgavens andre del rettes søkelyset derfor mot det moderne. Del tre ser nærmere på syndsbekjennelsens funksjon og virkning i liturgien, med et sterkt fokus på virkning. Hvordan påvirker den menneskets bilde av sin gudsrelasjon? Setter syndsbekjennelsen mennesket utenfor gudsrelasjonen? Det oppleves ofte vanskelig å snakke om synd i den moderne verden, også for kirken. Når synden omtales på en slik måte at mennesker oppfatter seg nedvurdert i forhold til egen oppfattelse av menneskeverd eller egen opplevelse av sine iboende kreative og gode krefter, velger mennesker andre alternativ enn kirken. Dersom kirken ønsker å komme menneskers behov i møte, er da spørsmålet om kirken har noe å gi – uten å slutte å være kirke. Kanskje ligger kirkens mulighet i å holde fram sine kjerneverdier og derfra fastholde menneskets plass innenfor en relasjon til Gud. Om det stemmer at syndsbekjennelsen med sin form og plassering i gudstjenesten setter mennesket utenfor en slik relasjon, kan det virke som det er en riktig vei å gå når kirkens liturgitenkere foreslår å fjerne syndsbekjennelsen fra liturgien. Slik vil liturgi fremdeles stå i spenningen mellom tradisjon og fornyelse.