Muntlige fortellinger som kilder : refleksjoner rundt teoretiske og metodiske aspekter ved bruk av muntlige kilder som inntak til identitet

Abstract

I oppgaven drøftes teoretiske og metodiske aspekter ved bruk av muntlige kilder som inntak til identitet i en historievitenskapelig sammenheng. Oppgaven tar utgangspunkt i en hypotese om at personlige og sterkt subjektive fortellinger som muntlige kilder ofte er, egner seg til analyse av selvforståelse. Drøftingene i oppgaven er basert på femten intervjuer med to generasjoner tromsøbeboere som var aktive i byens unge musikkmiljø henholdsvis på 1960-tallet og i år 2000. Intervjuene er del av et materiale som ble samlet inn i forbindelse med prosjektet "Ungdom - musikk - møteplass" ved Perspektivet, Tromsø bymuseum. Med utgangspunkt i intervjuene fra ungdomsprosjektet drøftes tre aspekter som kan sies å særtegne muntlige kilder: Det forskerinitierte, bearbeiding av minner over tid og retrospektiv framstilling av opplevelser, og det auditive eller hørbare ved kildene. På hvilke måter kan disse særtrekkene ved muntlige kilder sies å være et problem for historikeren som studerer identitet? Kan særtrekkene sies å være ressurser i studiet av identitet? Den første gjennomgangen av kildene bekreftet hypotesen om at kildenes styrke ligger i at de gir et innenfraperspektiv på fortida som åpner for en analyse av selvforståelse, holdninger og normer. Gjennomgående har analysen av de muntlige kildene fra ungdomsprosjektet vist at en konstruktivistisk posisjon gir et fruktbart utgangspunkt for bruk av muntlige kilder som inntak til identitet. Dette henger for det første sammen med at studieobjektet vanskelig kan analyseres løsrevet fra kommunikasjonen mellom informant og intervjuer. Intervjueren spiller en avgjørende rolle i forhold til hva slags representasjoner av identitet som nedfeller seg i de muntlige kildene. Kildene må forstås som dialoger og sosial interaksjon, heller enn som monologer fra informantenes side. Kildene er dialoger ikke bare i kraft av den uttalte, hørbare kommunikasjonen mellom informant og intervjuer, men også i kraft av at de to fortolker hverandre ut fra hvordan de forstår hverandres sosiale identitet og roller i intervjusituasjonen. Intervjuerens medskapende rolle betyr imidlertid ikke at kildene er uinteressante som inntak til informantenes selvforståelse; tvert imot viser materialet at intervjuerens hovedutfordring ikke ligger i å begrense sin egen deltakelse i intervjusituasjonen, men i å delta på en måte som er tilpasset den enkelte informanten og situasjonen. 1 Den konstruktivistiske posisjonen henger for det andre sammen med en forståelse av at informantenes framstillinger er del av en retrospektiv fortolkningsprosess hvor informantene bearbeider og strukturerer minner om fortidige opplevelser. Når kildene ble lest med blikk for overordnet struktur og meningsskaping kom det fram at informantene har bygd opp sine framstillinger som svar på et implisitt ”hvorfor”, - informantene ikke bare forteller om, men også forklarer den delen av deres liv som er knyttet til musikk og ungdomstid. Analysen antyder at informantenes personlige ”hvorfor” legger føringer både på hva de forteller om og hvordan. Det er trolig mange forhold som ikke tematiseres av informantene i intervjuene fordi informantene opplever at de har liten relevans eller forklaringskraft i forhold til det overordnede ”hvorfor” som fortellingen skal svare på. Ettertidig bearbeiding sies å være både et problem og en ressurs for bruk av kildene i et studium av informantenes selvforståelse som ungdom på 1960-tallet: Kildene viser at de av informantene som har bearbeidet og fortolket minner om forhold i Tromsøs ungdomsmiljø på 1960-tallet i voksen alder også er de som i størst grad aktiviserer minnene i intervjusituasjonen. Empirien fra ungdomsprosjektet illustrerer hvordan minner bevares gjennom bearbeiding og fortolking, samtidig som de forandres. Analysen har også vist at de muntlige kildene har et eget meningsbærende lag som ligger i det auditive. Dette betyr at kildene i stor grad må høres for å forstås. Mye av meningsfylden i informantenes fortellinger, og også mye av den sosiale interaksjonen mellom informant og intervjuer ligger i kildenes auditive form. Et siste poeng i oppgaven er at de muntlige kildene har en sterk virkningshistorisk dimensjon; når intervjueren ber informantene om å fortelle, bidrar hun til en selvreflekterende prosess som virker tilbake på studieobjektet, informantenes selvforståelse. Å fortelle om opplevelser i fortida er bearbeiding og forklaring på et grunnleggende, identitetsskapende plan for informantene. Slik sett kan man si at i arbeidet med muntlige kilder gjør historikeren mer enn å samle inn informasjon om fortida; gjennom intervjuer griper historikeren inn i en ikke avsluttet virkelighet, og bidrar gjennom sitt arbeid til en lokalhistorisk prosess med å fortolke og innlemme minner om fortida i en meningsbærende og identitetsskapende kollektiv framstilling.