Hjerterytmeregistrering hos pasienter med akutt hjerneinfarkt innlagt i perioden 2012-2019 ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø.

Abstract

Bakgrunn: Atrieflimmer (AF) er en potent risikofaktor for hjerneslag og regnes å være årsaken til 20-30% av hjerneslag. Antikoagulasjonsbehandling har veldokumentert beskyttende effekt mot hjerneslag hos AF pasienter sammenlignet med platehemming. Tilstrekkelig hjerterytmeregistrering er derfor sentralt for valg av sekundærforebygging hos hjerneslagpasientene. Omfanget av hjerterytmemonitorering hos hjerneinfarktpasientene ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) er ikke kjent. Erfaringen blant leger og sykepleiere ved UNN er at telemetri kun er tilgjengelig i begrenset omfang.

Formål: Kartlegge omfanget av hjerterytmemonitorering hos pasienter innlagt med akutt hjerneinfarkt ved UNN i perioden 2012-2019. Undersøke hvilke faktorer som hadde betydning for prioritering av pasienter til hjerterytmemonitorering i samme periode.

Metode: Oppgaven er basert på registerdata over pasienter med diagnosen I63 hjerneinfarkt fra Norsk hjerneslagregister (NHR). Pasientene ble fordelt på to grupper basert på om de mottok kontinuerlig hjerterytmemonitorering i tråd med nasjonale retningslinjer. 1714 pasienter ble inkludert i studien, 927 i utredningsgruppen og 787 i ikke-utredningsgruppen.

Resultat: 54,1% av pasienten i studien mottok kontinuerlig hjerterytmemonitorering. Ikke-utredningsgruppen var i gjennomsnitt 2 år eldre enn utredningsgruppen og andelen kvinner og enslige/enker/enkemenn var høyere. Det var høyere andel av røykere og flere med tidligere hjerneinfarkt i ikke-utredningsgruppen. Det var signifikant høyere andel som mottok annen utredning i form av bildediagnostikk av hjernen og ekstrakranielle kar, samt ekkokardiografi i utredningsgruppen. 32% av pasientene i utredningsgruppen og 6,7% i ikke-utredningsgruppen fikk trombolyse.

Konklusjon: I perioden 2012-2019 mottok 54,1% av pasientene kontinuerlig hjerterytme-monitorering. Ettersom nasjonale retningslinjer anbefaler at hjerterytmemonitorering gjøres hos alle slagpasienter må dette regnes som et relativt lavt tall. Det var generelt mindre forskjell mellom utredningsgruppen og ikke-utredningsgruppen enn forventet. Dette kan bety at tilbudet om kontinuerlig hjerterytmemonitorering påvirkes av om det er tilgjengelig ved behov.