Samisk trosopplæring. Fra planverk til praksis i lokalmenigheter i Tromsø

Abstract

Denne oppgaven kaster lys over arbeidet med samisk trosopplæring i regi av Den norske kirke i ulike menigheter i Tromsø. Metoden har vært todelt, med dokumentanalyse og intervju. Jeg har studert de nasjonale planverk; Plan for trosopplæring og Plan for samisk trosopplæring. I tillegg har jeg studert fire lokale trosopplæringsplaner tilhørende menighetene Kvaløy, Sandnessund, Hillesøy og Grønnåsen. Disse planverkene har blitt analysert ved hjelp av en praksisorientert dokumentanalyse, som har fungert både som metode og analytisk rammeverk. Metodikken er hentet fra boka «Hvordan gjøre dokumentanalyse. En praksisorientert metode» (2020) av Kristin Asdal og Hilde Reinertsen. Empirien til undersøkelsen har kommet fra intervju av tre trosopplærerne som har ansvar for trosopplæring ved Kvaløy, Sandnessund, Hillesøy og Grønnåsen. Tematikken i intervjuene var arbeid med samisk trosopplæring, hvor det var trosopplærerne sine erfaringer og refleksjoner som var det sentrale. Hva kjennetegner planverk på den ene siden, og praktiske utfordringer/arbeidshverdag for trosopplærerne på den andre siden? Analysen min avdekket at de nasjonale planverk er generiske i sin ordlyd, og sier mer om hvorfor samisk trosopplæring skal inkluderes, og lite om hvordan. I tillegg er Plan for samisk trosopplæring, med sine mange referanser til læstadianisme, åndelige felleskap og forsamlingsliv, mer forankret i nord- og lulesamisk kirkeliv. Sørsamisk kirkeliv kommer i bakgrunnen. De lokale planverkene knyttet synliggjøring og inkludering av samiske perspektiver inn i trosopplæringen til å gjelde bruk av samisk språk i liturgien og salmesang. Samisk kultur ble forstått som å omfatte nærhet til natur. Empirien viste at planverket Plan for samisk trosopplæring var lite relevant for trosopplærerne. De forholdt seg i mindre grad til styringsdokumenter i hverdagen, fordi det praktiske trosopplæringsarbeidet ble sett på som viktigere å prioritere. Inkludering av samiske perspektiver opplevdes som utfordrende på grunn av manglende kompetanse og innsikt i hva samiske tradisjoner, samisk åndelighet og samiske kristendomspraksiser innebærer lokalt i Tromsø. Likevel var det et stort ønske fra trosopplærerne om å få økt kompetansen sin om samisk kirkeliv og kultur, samtidig som man i realiteten erfarte at det ikke var godt tilrettelagt for dette i deres menigheter. Det fremstod et stort gap mellom hvilke krav som stilles fra sentralkirkelig hold og hva som i realiteten var mulig å få til i lokalmenigheten.