Evig eies kun det tapte. Minnearbeid og erindringspotensial i de materielle hendelsesvitnene og konstruerte minnesmerkene etter krigsfangeleirene Sydspissen, Krøkebærsletta og Isrenna i Tromsø

Abstract

Denne oppgaven tar utgangspunkt i tre fangeleirer fra andre verdenskrig i Tromsø – Sydspissen, Krøkebærsletta og Isrenna – som alle ble bygget og operert av den tyske okkupasjonsmakten. Hovedfokuset for oppgaven har vært å undersøke hvordan utslettingen av spor – og erstatningen av dem med intensjonelle minnesmerker påvirker hvordan vi husker fortiden og disse leirene spesielt. Stedene der de tre fangeleirene lå framviser ulik grad av minnesutvisking, og denne varierende tilstedeværelsen av materielle spor påvirket den faglige tilnærmingen. De arkeologiske undersøkelsene som ligger til grunn for denne oppgaven besto av systematisk vandring gjennom felt, observasjon av eventuelle overflatespor, samt fenomenologiske observasjoner. Målsetningen med en slik materiell tilnærming er å kunne bidra med nytt perspektiv til studiene av okkupasjonshistorien til Tromsø – som for det meste har vært fortalt med utgangspunkt i historiske kilder.

Viktigheten av en materiell tilnærming til krigen aktualiseres i takt med at de menneskelige hendelsesvitnene dør ut. De arkeologiske eller materielle hendelsesvitnenes utgjør spesifikke og alltid lokaliserte kilder til å avdekke forhold og hendelser i fangeleirene, ofte slike som det ikke er funnet plass til i det talte eller skrevne. Det er derfor viktig at blir gitt oppmerksomhet, slik at de menneskelige hendelsesvitnene frafall ikke bare resulterer i at de historiske tilnærmingene styrker sin allerede sterke autoritet på området. Med tanke på overfloden av historisk informasjon som etter hvert er tilgjengelig risikerer vi at vår kollektive hukommelse blir mettet av imponerende fortellinger og historiske detaljer, noe som til slutt kan nøytralisere og bagatellisere fortiden og dens reelle ubehag.

De materielle hendelsesvitner som har overlevd er autentiske uttrykk for krigen og dens vesen. De var – og er – en del av krigen selv, og gir slik sett et uredigert ansikt til den. De utgjør derfor et stort potensial for vårt felles kulturelle minne som kan vise seg avgjørende for hva som blir husket og glemt, og derfor for hvordan vi skal forstå denne delen av fortiden. Så selv om man kanskje ikke trenger å ivareta alle materielle hendelsesvitner fra krigens dager, er det viktig å ivareta et mangfold av dem, spesielt med tanke på at vi nettopp er i en brytningstid der våre menneskelige hendelsesvitner er i ferd med å forsvinne helt.