Foreliggende filosofier om verden. Leibniz som pretekst i Ingvild Burkeys 'Den mest tenkelige av alle verdener'

Abstract

I Ingvild Burkeys andre diktsamling Den mest tenkelige av alle verdener (2008) befinner det seg en rekke allusjoner til filosofen Leibniz’ verk Monadologien (1714). Artikkelen studerer, med utgangspunkt i disse forbindelsene, hvordan diktjegets tilværelse resonnerer med Leibniz’ tenkning om monader, verdensspeilinger og grunnleggende premisser for tenkning. Adopsjonen av et rammeverk fra 1700tallet gjør Burkeys bok til en allegorisk dialog med Leibniz’ pretekst. Lesningen av hennes verk blir dermed en underlig og ukonvensjonell korrespondanse på tvers av århundrer som krever at leseren lager en passende hermeneutisk tilnærming til denne svært filosofiske poesien.

In Ingvild Burkey’s second collection of poetry, The Most Conceivable of All Worlds (2008), there are many allusions to the philosopher Leibniz’ work The Monadology (1714). Regarding these connections to an older metaphysics, the article studies how the poems’ “I” and her existence resonate with Leibniz’ philosophy on monads, world-mirroring and basic prerequisites for thinking. The adaptation of this 18th century framework turns Burkey’s book into an allegorical dialogue with Leibniz’ pretext. Consequently, the reading of her work becomes a strange and unconventional correspondence across centuries that mandates the reader to construct a f itting hermeneutic approach to this highly philosophical poetry.