Clinical epidemiology of Systemic Lupus Erythematosus with emphasis on nephritis and autoantibody production

Abstract

Systemisk Lupus Erythematosus (SLE) er en kronisk sykdom der immunforsvaret produserer antistoffer som kan angripe kroppens egne organer. I 1997 ble klassifikasjonskriteriene for å stille diagnosen endret slik at flere typer autoantistoffer ble inkludert.

For å undersøke mulige endringer etter innføring av de nye 1997 klassifikasjonskriteriene for SLE, delte vi inn pasientene i to grupper. En ny gruppe som fikk diagnosen basert på de nye klassifikasjonskriteriene, og en ”eldre” gruppe som tidligere var diagnostisert basert på kriterier fra 1982. Ved å sammenligne disse to gruppene, fant vi ut at den nye gruppen ble diagnostisert tidligere i sykdomsforløpet og en større andel hadde fått tidlig behandling i form av immundempende –, blodtrykks – og blodfortynnende medikamenter. Den nye gruppen hadde også en mildere sykdom, økt overlevelse og færre hadde nyresykdom. Dette betyr at ved å diagnostisere SLE tidlig vha. de nye klassifikasjonskriteriene fra 1997 og behandle mer aggressivt, forebygges nyresykdom og overlevelse øker. Slike funn er ikke påvist tidligere.

Vi sammenlignet blodprøver av SLE-pasienter med en kontrollgruppe, men fant ingen genetiske forskjeller på BAFF-molekylet. Hos SLE-pasienter så vi derimot en klar korrelasjon mellom BAFF og akuttfase reaktanter. Dette betyr at BAFF har en større rolle ved vevsbetennelse enn ved produksjon av autoantistoffer.