Folkemusikkarkiv og tilgjengelighet. Om kulturarv, mangfold, makt og demokrati

Abstract

I litteraturen er det bred enighet om at folkemusikkarkivene forvalter en viktig del av den immaterielle kulturarven i Norge. Arkivarene og institusjonene de er ansatt ved har ansvar for å samle inn, ta vare på og forvalte denne arven, i samarbeid med musikere, dansere og andre som til sammen utgjør folkedansfeltet. Folkemusikkarkivene er et såpass lite ensartet felt, både når det gjelder institusjonenes historie og dagens praksis, at det er vanskelig å generalisere kun ut fra praksisoppholdet i Norsk folkemusikksamling. Jeg har derfor forsøkt å beskrive dagens situasjon med eksempler fra flere andre arkiver, i tillegg til de erfaringene jeg gjorde under praksisoppholdet. Arkivene forvalter film- og lydfestinger, tekster, manuskripter og annet som har med folkemusikk og folkedans å gjøre. Når det gjelder immateriell kulturarv i arkivene, er tilgjengelighet og representasjon to sentrale begreper. For å sikre en bred samtidsdokumentasjon må arkivene samle bredt, for å favne så mye som mulig av folkemusikkfeltet i Norge. I tillegg kan det være nødvendig med mer spesifikke innsamlingsprosjekter, for å sikre at også musikk- og danseformer som befinner seg i periferien av feltet, blir representert i samlingene. Dette er et avgjørende demokratisk prinsipp for at arkivene skal oppfylle sin samfunnsrolle.