Praksisen rundt deinfibulering i Norge

Abstract

Bakgrunn: I 2013 ble det anslått at rundt 17,300 jenter og kvinner bosatt i Norge hadde blitt utsatt for kvinnelig kjønnslemlestelse før innvandring. Mange av disse kvinnene vil ha behov for helsehjelp og behandling som en følge av dette. Formålet med studien var å undersøke praktiseringen av deinfibulering ved ulike sykehus i Norge, og målet var videre å undersøke variasjonsomfanget i utførelsen på tvers av yrke. Materiale og metode: Studien er en «mixed method»-studie der en anonym spørreskjemaundersøkelse med både lukkede (kvantitative) spørsmål og åpne (kvalitative) spørsmål ble brukt som metode. Spørreskjemaet inneholdt spørsmål for å kartlegge deinfibuleringspraksis ved sykehus i Norge. Det ble i hovedsak utført deskriptive analyser, men også noen statistiske analyser ble gjort i SPSS slik som kjikvadrattest. Resultater: 28 respondenter svarte på spørreskjemaundersøkelsen. Det var noen signifikante forskjeller mellom jordmødre og gynekologer bl.a. mht. grad av kjennskap til Veileder i fødselshjelp og dens anbefalinger om deinfibulering, og hvilken opplæring de har fått i utførelse av inngrepet. Resultatene viser at gynekologene i utvalget utfører flere deinfibuleringer enn jordmødre, og at utførelsen av inngrepet er noe varierende mellom de to yrkene. Konklusjon: Studien indikerer at gynekologer i høyere grad enn jordmødre har fått opplæring i deinfibulering og kjenner til retningslinjene, og følger disse slik som anbefalt. Den avdekker et behov for mer forskning på deinfibulering i Norge, og da spesielt hvordan inngrepet utføres på tvers av yrke, opplæring, samt tilgang og kjennskap til retningslinjer og veiledningsressurser.